At man skal ha dårlig samvittighet for en blogg er jo nesten utrolig, men jeg har visst nå engang det! Tiden løper fra meg, føler jeg, og mye tid går selvfølgelig til gutta. De dagene Theodor også er hjemme, forsvinner som en vind, og de tre aleine dagene jeg og Sebastian har hver uke har den siste tiden gått med til å fly til kiropraktor eller andre avtaler. Lille vennen vår har slitt mye med magen, og vi har hatt vonde kvelder.. En liten gutt som griner vekker både mammas medfølelse og frustrasjon. Å kjenne på sitt egen frustrasjon over inget kunne gjøre, er ikke gøy i det hele tatt. Bare pupp og bæring i sjal/Mei Tai har roet den lille, og slitt ut de store.. Vi har nok prøvd alle tips i boka, og jeg har kuttet ut alt som er godt fra kostholdet mitt.. Melk, løk, epler, rugbrød og jada blada. Til slutt bestilte vi time hos kiropraktor og med hjertet i hånda gikk vi til vår første time. Kiropraktoren fant låsning i ryggen, og litt i nakken. Gradvis merket vi bedringer på skatten vår. Gutten sluttet å fekte med armer og bein, og kunne plutselig ligge lenge for seg selv under babygym eller bare kikke ut i lufta uten å være spent i kroppen. Jeg kjenner tårene sprenge i øynene og følelser overvelde hjertet med tanke på at vi faktisk har gjort noe som hjelper! Endelig har lille Bastian det godt, også på kveldstid.. Energinivået til mor er på vei opp igjen, og det føles godt å nå ha en baby som virker fornøyd og blid store deler av dagen.. Det er tid til mer kjærlighet nå.
Bieffekten av all bæring og byssing er nå da en liten gutt som helst vil sove med puppen i munnviken, og helst inntil mammaen sin hele natten. Jeg tror ikke at så små kan skjemmes bort med nærkontakt og kjærlighet, så foreløpig så lar vi det være som det er. Vi prøver innimellom på å legge han våken, og en gang innimellom klarer han å finne søvn selv. Foreløpig nyter vi at vi har en gutt som ikke har vondt så ofte lenger, en gutt som smiler og pludrer, en gutt som vi kan overøse med kjærlighet!
Heisann
ReplyDeleteJeg kjenner meg sååååå godt igjen i akkurat det du beskriver. Vår lille Frøya var akkurat lik når det gjelder denne griningen. Jeg husker jo nesten ikke de 2 første mnd hennes for hun grein omtrent hele nettene. Og det er jo nettene man trenger for å fungere.Jeg var jo så sliten at jeg satt jo bare og grein på dagtid selv for jeg klarte ikke og ta meg av dde andre to ungene vi har. men jeg har fått masse hjelp av svigermor og min mor så jeg har jo vært heldig sånn. det var nummreret før min samboer måtte sykemelde seg pga at jeg fikk jo aldri sove. Så hadde jeg jo så vondt av henne også for hun var jo stiv i hele kroppen og krympet seg i smerter til stadighet. Vi gikk også til kiropraktor og det hjalp den første gangen....ungen ble helt anderledes og lå med armene rett ut når hun osv....noe hun aldri har gjort før.Hun hadde også flere låsninger i ryggen. Men så ballet det bare på seg og jeg måtte gå flere ganger til kiropraktor. Etter 5 ganger uten noe mer resulatet så sluttet vi av det og gikk til soneterapi...og det var VIRKELIG noe som hjalp oss. Frøya ble plutselig bare helt fin og etter at hun var 2 mnd så gikk denne kolikken over. Nå er hun jo en engel og ha i hus...men jeg merker jo at hun er vant med at noen holder henne til stadighet....men slik er det jo når hun har blitt holdt de første 2 mnd av hennes liv. Det går mye bedre nå og hun legger seg klokken kvart på åtte hver kveld og sover nesten til morgenen. Nå er virkelig livet topp når alle har det bra og de voksne faktisk får sove om nettene igjen.
Lykke til med mininen....og jeg vil bare trøste deg med at ting går over og blir til det bedre etterhvert. Noen trenger bare litt mer tid.