Friday, January 30, 2009

Ventetid#4

To dager over, still here.... og det går helt greit. Foreløpig.
Igår var jeg en tur til legen, og et par små ærender i Hokksund. Parkerte bilen, for jeg ville gå litt. Tyngdekraft kan gjøre underverker, hvis man har flaks..(noe jeg ikke har, selvsagt..)
Jeg har glimtet til med nydelige uggs, gravidjakka som får meg til å se ut som en kokosmakron og gangen som matcher det hele...... Kynnere innimellom gjør at jeg må pause langs fortauet.. Skal man le eller grine med tanke på hvilken opptreden man gjør i det offentlige rom, i den tilstanden? Jeg gikk og undret meg over hvordan det hele så ut, og forsøkte å se meg selv utenfra... Lenge leve galgenhumoren, sier jeg bare, se det for deg! Beina lett fra hverandre, i uformelige sko... Vuggende og stakkato gange, og en oversized overkropp i ei diger jakke.. På toppen, et hode med et lidende uttrykk..men fast bestemt på at dagens mosjon kan gjøre underverker *flir*. Denne indre filmsnutten har enda ikke klart å gjøre meg selvmedlidende, men hvis vi gir den en ukes tid...:aldri si aldri!

******************


Får vise dere et venteprosjekt, som jeg blei veldig fornøyd med. Mønsteret har jeg lagd med utgangspunkt i en selebukse fra Exit...

Fronten, nokså ordinær, men hempene spicer litt opp.

Up-close av fronten.

På baksiden, en elefant-applikasjon....*stolt*

Elefanten har både øye og hale, som dere ser...::

Wednesday, January 28, 2009

Ventetid#3 og termindag::

Vi har kommet til den store dagen...angivelig. Dessverre ser det ut til at den forbigår i stillhet for det lille rusket som oppholder seg inni meg, og bare omverdenen ser ut til å tro at dagen har magisk verdi. Jeg har vel egentlig funnet roen nå, med at denne dagen er her og kommer til å passere. Hver dag må jeg ta som den kommer, og tenke at all tid som nå blir tilbakelagt bringer meg nærmere den dyrebare prinsessa mi. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til øyeblikket hun legges på brystet mitt, og ser på oss med kloke øyne som bare en nyfødt kan ha. Den første ammestunden, tanken på den, gjør meg rørt allerede nå.... Jeg sitter med et smil om leppenen, som jeg hver dag skal fremkalle for å korte ventetiden og for å huske på hvordan jeg gleder meg.


Dette er etter all sannsynlighet den siste gangen jeg har stor baby-mage, og jeg vil prøve å nyte disse siste dagene med spark og dult der innenfra <3


Et par siste bilder har jeg tatt idag, sånn at jeg kan minnes magetiden for alltid.

*****************

****************************************************

Sunday, January 25, 2009

Ventetid #2

Vi skriver tre dager til termin, og kroppen er i full forbredelse. Småting og tang forteller at en baby skal melde sin ankomst snart. Men, snart er et relativt begrep og naturen velger å holde kortene tett til brystet. Vi smører oss så godt vi kan med tålmodighet, men innrømmer at noen dager holder det hardt! Humøret til mor er en svingende pendel, og det ser ut til å ha innvirkning på alle mor har rundt seg..... Bi litt, kjære, det er bedring i sikte når lillemor bare er på rett side.... Det er lys i ende av tunnelen, selv om det akkurat nå ikke virker slik.
*********************


Jeg prøver å holde meg litt opptatt med småting, og har sydd litt i uken som har gått. Se bort fra den litt smågretne modellen under her, som har på seg en frottèbukse, med ribb i bein og liv og lommer i kult elefantfor. Gutta har fått hver sin kosebukse, og de er deilig og myke til gulvleken.

**********************


Lillemor har fått sydd kjole og lue i ullfilt, pyntet med knapper, bånd og bomullstoff. Dukken er litt i minste laget, og mor gleder seg til å ha den på den ordentlige prinsessa <3

*************************




Mamma, mage og gutta i skjønn forening.... Kosestund med Kajsa og storebrødre foran barne-tv.
*********************

Tuesday, January 20, 2009

Ventetid #1

I desember ventet vi på jula, i januar venter vi på baby Kajsa... Magen er stor og tung, kroppen er sliten og hodet går sin egen snurr i tanker om fødsel og den lille. Jeg lengter sånn etter henne at jeg kan nesten føle håret hennes under hånda mi som stryker. Jeg kan nesten lukte henne liggende inntil meg i nattemørket....jeg kan nesten høre henne knirke fra vugga fordi det er tid for melk og kos. Så nært, men så fjernt fordi tiden ikke lar seg bestemme og styre.

Svangerskap og fødsel, en snodig innretning for oss mennesker som ellers er så opptatt av forutsigbarhet og rutiner. Selv om vi klarer å være spontane, og å ta ting på sparket, så bygges livene våre opp av det vi kan planlegge. Jeg trenger ikke føle meg rar her jeg er, rammet av den vanvittige uforutsigbarheten det er når man venter på en baby som skal melde sin ankomst. Prisgitt naturens luner... det er det jeg er. Det kan føles veldig frustrerende, men samtidig må man la seg fenge av mystikken i det. Spenningen som ligger som en sprengladning i kroppen dag og natt, tanken som konstant kverner rundt det som skal skje og hvordan livet skal bli etterpå.
Nok en fødsel; er jeg klar for det? Smerten som bygger seg opp, mot klimakset der bare urkrefter herjer og drar i kroppen. "heng deg på, heng deg på, for nå skal karusellen gå....." Jeg er spent, intet mindre.... og jeg gleder meg, til det lille nyfødte miraklet skal ta sine første åndedrag på mitt bryst.....