De virkelig store spørsmålene...

De virkelig store spørsmålene kommer fra de små. De er strippet for jålerier, fjant og fjas. Dermed er de _veldig_ vanskelige å besvare, syns jeg, uten at man gang på gang møter seg selv i døra på hva man tror selv, og på hva holdninger man selv har.

Hvorfor kan man ikke si "fy fa'n"?
Tja, vet du hva det betyr, da?
-Neeei....
Det er kanskje ikke så lurt å si ting man ikke vet hva betyr, syns jeg.
Og det er ikke noe pent, heller, ikke sånn som Gud og Jesus vil at vi skal si..
-Hvorfor heter han Gud?
Hva tror du, da?
-Jeg veit jeg ikke.
Ikke jeg heller, men han heter det, hvertfall.
-Er han sjef for de døde i himmelen?
Han er sjef i himmelen, og passer på de som er i himmelen, og også oss som er her på jorda...
-Hvor er himmelen, egentlig...
Hm, over skyene? Eller kanskje på skyene?
-De sitter på skyene, da!

Sånn kan det for eksempel arte seg, sånn rent tematisk sett.
Pappaen har måtte inngå en avtale med sin 4-åring, om at de ikke skal si "fy fa'n", siden mor kan tenke seg mer sjarmerende gloser ut av en 4-årings munn ;I Så ikveld har han tystet på leikevenninnen sin fra barnehagen, som visstnok hadde sagt fy-glosen mens de lekte med lego. Han hadde sagt til henne at det var "feil sagt!" og sagt fra til voksen ...*ler*

Død, himmel og Gud og Jesus byr på litt flere utfordringer, men det hele har startet med døden. Om hvorvidt jeg og pappaen dør når vi blir gamle.. Gamle er jo et relativt begrep, men han har fått det for seg at når han er voksen og får babyer, så er vi gamle og dør. Enkelt og greit. Det river i hjertet, må jeg si, når han lurer på hvem som skal være mamma og pappa for han da..? Så han har avgjort at han skal ikke få babyer, for da dør vi, og det vil han selvsagt ikke. Men, han ser jo at bestemor og bestefar er gamle, og slett ikke døde, så han føler seg litt tryggere på vår forhåpentligvis langvarige eksistens. Vi har slått fast at vi VIL leve lenge, og at vi må være forsiktige her på jorda så ikke vi dør av andre ting enn av å bli gammel.

Jeg sitter med en barnetro i min bagasje, og har lyst til at mine skal ha det også, så vi har snakket om at vi også kommer til himmelen når vi dør, og at vi kan se og passe på de vi er glade i selv om kroppen vår er borte. Kroppen blir til blomster, sier Theodor, og er nøgd med det. Sjela vår, i den grad han kan forstå hva det er... går opp til himmelen, til Gud og Jesus.

Puh.. Rart man blir svett?
Hva tror og tenker jeg selv?
Hva har han forutsetning for å forstå, uten å bli redd og engstelig?
Hvor går grensen for mine lagde sannheter og hans egen undring og tanker?

Fasit, noen???