Utfordringer!

Det kan være en utfordring for små gutter, når de blir storebrødre, og etter to og en halv uke merkes det på Theodor. Før har han hatt mammaen sin helt for seg selv, og ingen baby har vært koplet på mammas pupp og kropp sånn som nå. Vanligvis er det stor stas med Sebastian, og Theodor vil gjerne kose og være god. Når mamma derimot blir litt for opptatt med babyen, sånn som under amming eller stell, kan det være litt vanskelig for Theo å være tålmodig. Sebastian kan få seg en "dabb", hvis mamma ikke passer på gutta. Jeg prøver veldig å forklare, at "nå har jo vi spist.. babyen må også spise.. etterpå kan vi to finne på noe." Jeg tenker mye på det, og syns det er vondt når lillebror får hard medfart, og vil gjerne beskytte. Men utfordringen for meg, som mammaen til de to, er både å beskytte minstemann fra størsten, men også å beskytte størsten mot seg selv når situasjoner som disse oppstår. Han VIL nemlig ikke være slem eller slå.. motivet er jo simpelten å fange min oppmerksomhet. Han vil ikke ha den negative oppmerksomheten han ender opp med å få, den som bare leder han inn i en dårlig sirkel. Man blir jo ikke født til å være noens storebror eller lillebror, og vi må ta tiden til hjelp slik at han kan lære litt om hva det vil si å ha søsken. Ikke bare må de dele leker og ting, men de må dele på mamma og pappas oppmerksomhet og hender. Det blir litt anderledes med kjærligheten, for den blir bare større jo mer den deles.. Vi har nok til å gå rundt, flere ganger!

Jeg syns ikke at det stemmer at " en unge er kun en, mens to unger er som ti". De er ikke som ti, men selvsagt er to unger mer travelt. Det er to unike sjeler som skal ha kjærlighet, beskyttelse, omsorg, oppdragelse osv. Tilvenningen ligger i å finne balansen der begge får det de trenger der de er i livet. Med hjertet på rett plass, og tunga rett i munnen skal vi nok finne balansen!