Hvor går tiden?

Kan noen fortelle meg om jeg ikke NETTOPP kom fra sykehuset med denne lille snusken? *klør seg i hodet*

Tiden som har passert, har gjort det i tog-hastighet.. svusj! Så jeg sitter her og lurer; har jeg brukt tiden godt nok? Har jeg tatt vare på alle øyeblikkene, har jeg lagret minnene og gullkornene som ramler ut av min toårings munn? Har jeg kysset kjæresten min nok og har jeg fortalt barna mine hvor høyt jeg elsker dem, hver eneste dag? Det er som om jeg ikke selv har vært her den tiden, siden jeg ikke har registrert av hver dag har passert? Men samtidig vet jeg at jeg har vært tilstede, for jeg har tørket Theodors tårer de gangene han har vært trist og lei.. Jeg har ammet Sebastian, og bysset ham i søvn når han ikke finner den selv.. Jeg har pratet med min kjære over en kopp frokostkaffe på late søndager, og kysset han god natt før vi sovner.. og jeg har lagret minner ved å scrappe både nye og gamle bilder. Så jo, jeg har vært her hele denne tiden. Kanskje det er derfor tiden flyr, fordi jeg er tilstede i min tid og i min families tid? Jeg gleder meg til all den tiden som kommer....