Treffproduksjon:

Kort som takk for barselgave::

Utfordringer!

Det kan være en utfordring for små gutter, når de blir storebrødre, og etter to og en halv uke merkes det på Theodor. Før har han hatt mammaen sin helt for seg selv, og ingen baby har vært koplet på mammas pupp og kropp sånn som nå. Vanligvis er det stor stas med Sebastian, og Theodor vil gjerne kose og være god. Når mamma derimot blir litt for opptatt med babyen, sånn som under amming eller stell, kan det være litt vanskelig for Theo å være tålmodig. Sebastian kan få seg en "dabb", hvis mamma ikke passer på gutta. Jeg prøver veldig å forklare, at "nå har jo vi spist.. babyen må også spise.. etterpå kan vi to finne på noe." Jeg tenker mye på det, og syns det er vondt når lillebror får hard medfart, og vil gjerne beskytte. Men utfordringen for meg, som mammaen til de to, er både å beskytte minstemann fra størsten, men også å beskytte størsten mot seg selv når situasjoner som disse oppstår. Han VIL nemlig ikke være slem eller slå.. motivet er jo simpelten å fange min oppmerksomhet. Han vil ikke ha den negative oppmerksomheten han ender opp med å få, den som bare leder han inn i en dårlig sirkel. Man blir jo ikke født til å være noens storebror eller lillebror, og vi må ta tiden til hjelp slik at han kan lære litt om hva det vil si å ha søsken. Ikke bare må de dele leker og ting, men de må dele på mamma og pappas oppmerksomhet og hender. Det blir litt anderledes med kjærligheten, for den blir bare større jo mer den deles.. Vi har nok til å gå rundt, flere ganger!

Jeg syns ikke at det stemmer at " en unge er kun en, mens to unger er som ti". De er ikke som ti, men selvsagt er to unger mer travelt. Det er to unike sjeler som skal ha kjærlighet, beskyttelse, omsorg, oppdragelse osv. Tilvenningen ligger i å finne balansen der begge får det de trenger der de er i livet. Med hjertet på rett plass, og tunga rett i munnen skal vi nok finne balansen!

To og en halv uke ut i det nye livet:

Tiden flyr jammen fort, og lille Sebastian er nå allerede to og en halv uke... Dagene går med til amming, stelling og soving for minimannen vår, og han er stort sett en fornøyd og rolig baby. Han spiser godt, og jeg føler vel at jeg bruker halve døgnet til amming. Jeg syns jo at det er veldig koselig, og har slettes ikke noe imot det, hverken på dag- eller nattestid.

Jeg fant dette nydelige avsnittet i en av Gro Nylanders bøker:

"Kan du klare - midt i trettheten - å øve deg på å nyte natten med barnet ditt. Nyte følelsen av at dere to utgjør en liten øy midt i menneskeheten. Den varme, urolige lille kroppen som er så intenst levende. Nattestillhet når barnet omsider roer seg. Freden når dere begge gradvis glir inn i søvnen.Aldri noensinne vil du være så ettertraktet, så totalt elsket, så absolutt nødvendig for noen. Det kommer netter senere i livet, da du vil savne nærheten sårt. Når store barn vrir seg utålmodig bort fra din kjærtegnende hånd og ikke lenger vil ha godnattkos. Når tenåringen er ute om natten og du er fra deg av engstelse. Når redet er tomt for barn og du plutselig kjenner at egentlig gikk de altfor fort, gullårene. Så jobb litt med deg selv nå. Kjenn at nattestundene med barnet også er gode - hvis du klarer..."

Scrappe igjen!

Endelig fikk jeg sette meg ned å scrappe noen av de nye bildene våre. Jeg syns det blei en fin symbolikk i det å ta akkurat disse bildene, med begge de to nydelige guttebarna mine, som debut etter fødsel. Jeg vil gjerne scrappe like mye til Sebastian, som jeg har gjort til Theodor.. Håper jeg klarer det.

Denne siden er til familiealbumet, og forteller om hvor fantastisk heldig jeg føler meg, som har to nydelige og friske barn. Jeg verker etter å ta fatt på flere av de nye bildene (",)

Å være storebror for en lillebror:

Å få en lillebror er litt av en omveltning i en 2,5 årings liv. Men vår Theodor er en omsorgsfull gutt, og er veldig opptatt av denne nye lille skapningen som så brått har kommet inn i livet hans. Theodor annonserte sin ankomst på barselavdelingen med å rope på "bæbi'n" allerede på parkeringsplassen, og også opp korridoren på barsel: "hen e bæbi'n, henne?" Han var snar om å skulle holde, og selv om det er vanskelig helt å skjønne hvor mye større og tyngre han selv er i forhold til lille Sebastian, så har han så mye omsorg og kos til lillebroren sin. Han deler villig på både suss og kos, og både mamma og pappa blir nokså rørt over sin store gutt.

I dagene som har gått, fyller han på med kos og suss. Han skal "bare gi bæbi'n kos", og vil stadig "holde bæbi min". Kosenavn har lillebror også fått: Bastian. Hele familien har vært i Hokksund noen dager nå, for å besøke bestemor og bestefar, og Theodor har stolt vist frem Sebastian. Bestefar spurte Theodor om babyen skulle ha middag? Theo svarte: "nei", og bestefar lurte da på hva han skulle få da... Svaret kom nokså kontant: "Pupp!" Så storebror har skjønt hva små babyer skal ha, og er ivrig opptatt av at Sebastian får nok mat.. og om mamma skal pumpe puppen? *lol*

Alt i alt, og så langt vi har kommet, møter vi lite humper i veien med storebror og lillebror. De kan enda dukke opp, selvsagt, men med den omsorgen storebror viser, og at han selv opplever å få nok oppmerksomhet, tror vi at vi kan forsere humpene med vett og helse i behold.

Et barn er født:

Endelig er ventetiden over, og vår etterlengtede Sebastian er her hos oss. Kort fortalt om fødsel og barselopphold: Natt til fredag 6. april (langfredag) våknet jeg av en nokså vond sammentrekning. Jeg lå i spenning og flere kom, og nokså regelmessig. Hele torsdagen hadde jeg kjent litt vondter, og jeg var nå forbredt på fødsel. Barnevakten, min mamma, kom i elleve tiden, og kort etter dro vi opp på sykehuset for å sjekke hvor i løypa vi lå i forhold til aktiv fødsel. Mye venting, og forskjellige tester og undersøkelser, men klokka halv fire fredag blei vi tildelt fødestue. Lettelsen var nokså enorm, og jeg følte allerede for å felle et par tårer for avspenningens skyld :) Riene kom hele tiden regelmessig, og blei stadig vondere og dypere. På hver ri stod jeg oppreist med vuggende hofter, overbevist om at babyen ville få en lettere ferd gjennom på denne måten. Da klokka nærma seg ti den kvelden, følte jeg vel at jeg aldri skulle komme i mål, hver ri var nå forferdelig vond, og det svei og brant i korsryggen konstant! Men pressriene kom, og på den tredje blei Sebastian født med et skrik fra både mor og baby. Følelsene som følger kan i beste fall beskrives som surrealistiske... jeg kunne simpelten ikke tro det. Smerten var over, og et lite menneske hadde kommet til.. Et lite menneske som kikket opp på meg med mørke glugger, helt ny og fersk. Gråt og latter kommer om hverandre, og hjertet er i ferd med å sprenges av et utall følelser.

Barseloppholdet har vært strålende, og vi er i fin form. Tre netter tilbrakte vi på barsel B, hvorav pappaen også var hos oss den første natta. Sebastian spiser som en helt hver andre time, og mor er sår, men lykkelig. Andreprinsen er perfekt, og vi diskturerer stort hvem han likner på. Theodor var skvett lik sin pappa fra første stund, mens denne ikke likner hverken den ene eller den andre i påfallende grad. Dog ser han ut til å ha arvet sin mors farger, og hver dag blir spennende nå med dette nye familiemedlemmet. Han er sin helt egen lille person, og vi er så umåtelig lykkelige over velsignelsen.

Våryre gutter::

Hvor i alle dager blir det av storken??

Det er nå seks dager over termin, og den tålmodigheten jeg hele tiden har hatt begynner å bli litt frynsete i kantene. Det må vel kanskje være tillatt å si at jeg hadde håpet på en påske der en familie på tre skulle bli kjent med sitt nye medlem, fremfor å være sammen med en mamma som er ubrukelig til det meste. Hormonene kan herje en stakkars kropp, og venterutinen begynner å kjede meg nokså godt. Jeg prøver å holde meg engasjert i scrapping, Theodor, hvile og diverse, men det er ikke til å stikke under en stol... Jeg venter nå inderlig på den lille som skal fylle plassen sin i familien vår og som allerede fyller en stor del av hjertet mitt..

Så hvis noen har sett storken virre over her, så pek han i min retning. Vi har jo bodd her nokså lenge, så han bør ha en oppdatert GPS på våre "whereabouts" nå. Jeg skjønner at han har det travelt, men dette trenger ikke ta så lang tid hvis han bare stoppe innom i fulle farten. Takk.

Kort-dilla?

Scrappe magen::

Barnet i magen opptar meg selvsagt mye, og jeg elsker graviditeten. Alt som skjer med kropp og sjel er veldig spesielt, og jeg føler meg priviligert som kan gjøre dette igjen. Nå er det snart slutt for denne gangen, og det føles vemodig. Alle tanker jeg har hatt om fremtiden til den lille gutten vår, alle løfter og bekymringer.. :Nå er det alvor, nå starter det snart, og løfter skal bli realiserte. En mamma har mange tanker, spesielt en vordende mamma.. selv om jeg har gjort dette før, så er det umerket terreng. Dette er et helt unikt barn, helt ulik sin bror i tanker og behov.. Kan vi fylle ham med selvtillit og selvinnsikt slik at han blir alt han kan være?! Jeg håper og tror at vi kan det, fordi vi har kjærlighet i overflod allerede til gutten vår. Snart er vi velsignet med to vakre sønner.

En ny verdensborger snart?

Ja, jeg går her og venter, og er to dager over termin. Men våren har kommet til Kristiansand, og mens jeg sitter i solveggen og ruger tenker jeg at livet slett ikke er så ille. Selv om magen ruver, og stadig dulter borti ting, selv om halsbrannen gjør nettene korte og ubehagelige, selv om bekkenet gjør at jeg beveger meg som en 70 åring.. Det kunne vært verre, i sola fordunster alle dumme tanker og plager. Så selv om terminen er nå i mars, blir dette nok et aprilbarn.. men et nydelig vårbarn. Jeg lengter nå, jeg kjenner det, etter å holde og snusekose på den lille.. Morshjertet mitt er i høyeste beredskap::

Check out my Slide Show!

Hvorfor så stille, lille pille?

Tja, lille og lille, fru Blom. Jeg har en spire, som vokser i meg. En ny liten baby skal komme til verden, og vår familie øker fra tre til fire fantastiske mennesker.

12 uker har godt så fort, og jeg skuer nå fremover mot den virkelige magetiden av et svangerskap. Heldigvis så trives jeg godt med tilstanden, og føler at jeg blomstrer mer og mer ettersom livet vokser og vises gjennom stor mage. Jeg gleder meg til de første spark, til møtet gjennom ultralyd, og ja, til og med til fødsel(gruglede er vel mest riktig på sistnevnte...). Theodor skjønner ikke stort enda, men han syns det er gøy å kjøre Postmann Pat-bilen sin over den lille babykulen til mamma, og peker riktignok på magen mens han proklamerer "mamma bebbi malle".. Jeg gleder meg til han blir storebror, og til å se hvordan han regaerer på det hele.. Bilder blir selvsagt tatt nå fremover, men aller først presenterer jeg meg selv slik jeg KOMMER til å se ut :)

Jakten på det "dårlige" bildet?

Jeg leste en artikkel om disse bildene i Creating Keepsakes, om de bildene som bare blir sånn.. de blir ikke bra, men uskarpe og vanskelige å se på. Dette bildet er ikke det første bildet jeg har tatt som blir sånn "i farta", og jeg har brukt et sånn et før på en lo (se lengre ned..) Men jeg liker bildet her, fordi det sier noe om historien i bildet. En liten krabat som haster gjennom en stor vanndam.. han har ikke tid til å stoppe for å smile eller posere for meg. Han ser vannet plaske mens han går, og da går det jo ikke an å stoppe.. en toåring er sånn--->på farta hele tida. Så hvor jeg vil? Jeg vil si at det er ok å bruke sånne bilder..ja til og med gøy!! Men jeg syns også at bevegelsen i bildet må være en del av historien.. For et bilde, bra eller dårlig, kan si mer enn tusen ord :)

Så scrapping:

Det andre som opptar meg storstilt er scrapping, og nå har jeg holdt på i snart halvannet år. Jeg har funnet min kreative "hylle", og utfolder meg på scrappepulten så ofte jeg kan. Album blir lagd til Theodor, familien og diverse gaveprosjekter! Veldig gamle bilder, og veldig nye bilder. Så snakker vi om stil, og hva er det? Har jeg en stil? Det som du vil se går igjen hos meg er rett linjer og buer..ingen skjeve bilder, eller bokstaver i uryddighet *lol* Det gjenspeiler mitt eget behov for ryddighet i livet generellt. Men jeg elsker farger, og all pynten som følger med hobbyen, og boltrer meg med det. Det er ikke alltid bildene er perfekt, men må de være det?

Lykke i mitt liv, min Theodor!
Så herlig og full av spillopper, at et smil ligger umiddelbart på lur i en mammas ansikt.

Mitt vidunderlige selv:

Så slik ser jeg ut, i en alder av 27 og mamma til en liten gutt på snart to. Er jeg fornøyd med livet? Jeg syns sannelig det ser sånn ut, jeg. Det skulle bare mangle, med en sånn herlig mann, og en guttunge som bare sprer glede og smil i mitt liv.. Som har blitt så stor at han for første gang har uttrykt sin kjærlighet til mamma og pappa verbalt. "mamma nill, pappa nill" Vi er snille, og hvem er ikke glad i de snille *fnis* Han er skjønn, og jeg har all mulig grunn til å smile på bildet her!

Jeg håper du som leser er interessert i mitt lille liv, og gjerne legger fra deg en kommentar eller to. Bilder og historier fra hverdagen, og om min hobby blir hovedtema i "hjerterommet"