Den nye hverdagen vår.

Da Kajsa og jeg reiste fra barsel etter 4 dager hadde vi hjemlengsel, og det var godt å kjenne på. Jeg savna guttene mine veldig, og følte meg kjempeklar til å ta fatt på livet. Man kommer nok ikke helt ut av bobla man lager seg der på barsel sånn med en gang, og det er igrunnen bare godt. Bobla er litt trygg for både Kajsa og mamma... Den er litt sånn rosa, sprudlende og varm, og vi trives i den.....

Det går veldig greit, så langt, å være mamma til tre. Jeg kjenner energien er på vei tilbake, og det er så godt bare å være i stand til å ta på seg sokker og sko selv *hihi*. Bekkenet er ikke helt bra, men det får ta sin tid. Kajsa sover masse, og er ei nydelig lita prinsesse. Ho får masse mat, mange nye bleier og masse kjærlighet fra både mamma, pappa og stolte storebrødre. Theodor kan liksom ikke helt få nok, og vil så gjerne holde og løfte henne. Sebastian har tatt det hele med stoisk ro, og vi kan håpe at det fortsetter. Han vil gjerne ha litt mer kos av mamma nå, og det får han også. Vi kan nå være glade for en stor dobbeltseng, slik at vi alle kan kose oss litt sammen før vi står opp... Fem hoder på rekke og rad oppi der, litt av et syn:)

Bilder:

:Kajsa Krabat:

*********************************************

:Bading er bare ugreit:
*******************************************

: Et lunt lite prinsesse-smil:
*************************************

: Theodor og Kajsa:barnetv-kos:

*****************************************

Ventetiden er endelig over!

Jeg var spent på hvor mange venteinnlegg bloggen skulle komme til, og det blei ikke på langt nær så mange som jeg fryktet....

Min tredje, og siste, fødsel:

Søndag 1.februar kjente jeg at noe var i gjære, og håpte at det betydde at babyen nå snart ville ut. Jeg la meg med en viss spenning i kroppen, og smårier gjorde det vanskelig å gjøre annet enn å slumre noen timer. I 5-tiden måtte jeg stå opp, siden riene nå var såpass at jeg ikke klarte å ligge nede lenger.

Gutta stod opp i syv-tiden, og Håkon blei glad da han skjønte at vi nå var igang. Theodor lyste opp veldig da jeg sa at idag skulle Kajsa komme ut, og bestemor skulle passe på han og Bastian mens vi gikk på sykehuset. De blei levert i barnehagen, og hjemme slo vi ihjel noen timer med tv og vandring frem og tilbake over stuegulvet.

Rundt 11 ville jeg opp på sykehuset, siden jeg trodde at jeg lakk fostervann. Riene kom nokså regelmessig, men fortsatt overkommelige å puste gjennom. Vi var på sykehuset rundt 12, og blei undersøkt. Jordmor var usikker på om det var fostervann, og ville følge med på babyen så vi blei lagt til CTG. Lite åpning blei konstantert, dessverre. Riene kom regelmessig hele tiden, men gjorde lite for meg. Ny jordmor rundt kl. 16 mente at det var rundt 2 tøyelige cm bare, men dro godt for å hjelpe til. Riene blei tettere frem til 18, da vannet blei tatt..Da 3cm, og jeg gikk rett i kjelleren et øyeblikk.... Så lite fremgang, og mange tanker gikk gjennom hodet mitt; det føltes som målet lå milevis foran oss!

Rundt 18.30 fikk jeg komme opp i badekar, og fikk hentet meg inn igjen litt. Jeg blei enig med jordmor om at det var nå eller aldri, ellers ville vi stimulere med drypp og få epidural...(*angst*). Jeg kjente at riene nå endret fullstendig toneart, og fikk sjekket åpning til 4 cm før jeg trakk pusten godt i forbredelse på økten foran meg. Fra syv til åtte stod jeg i badekaret med varm dusjstråle mot magen, og to cm gikk på denne timen... Smerten nå gjør at alt annet blekner i sammenlikning, og jeg kjenner at babyen presser på nedover. Rett før 20.30 vil jeg opp av badekaret.. Kroppen lever sitt eget liv, og ingen valg nå føles som bevisste valg. Jordmor har begynt å gjøre klar til vannfødsel, men jeg vil ha vanlig fødestue, og klarer såvidt å bytte rom mellom to rier. Jeg henger på Håkon, helt i en annen verden av smertene som river og sliter intenst i meg....Åpning 20.45 blir sjekket til 7 cm, og jordmor spør om jeg vil ha drypp for å nå bli ferdig. Jeg verdiger ikke dette med et svar ei gang, jeg er opptatt med å overleve. Babyen får dopler på hodet, og Håkon spør engstelig om vi kommer i mål før midnatt....? Jeg ser vettskremt på jordmor, som beroliger. Rett etter kjenner jeg at det er like før, og jordmor vil helst nekte meg å presse. Jeg ignorerer henne nokså glatt, setter meg mer opp i senga og lar kroppen gjøre jobben. Barnepleier har omtrent såvidt rukket inn døra, får med seg innspurten kun. Jordmor ber meg holde igjen, noe jeg klarer i ca 3 sekunder... En eneste lang pressri og Kajsa er ute.

Jeg tror vi var like overrasket alle sammen over vendingen det hele tok, og både mor og datter var like forfjamset i det første møtet. Ho gråt før ho var helt ute, og fortsatt med det den neste halvtimen. Sjokket ved å komme til verden i ekspressfart var nokså stort, tror jeg. Jeg klippet navlestrengen for første gang, og kjente bare hvor deilig det var å ha det overstått... Også for aller siste gang!

Den lille prinsessa vår er aldeles nydelig, og hjertet bruser over av lykke og kjærlighet til henne. Hun gjør denne familien komplett! Vi har et nydelig trekløver <3.

DET STØRSTE MYSTERIUM:

Det største mysterium er ikke mer

enn det: at en ørliten kropper våknet til jorden.

Den nyfødte ser.

To luker i himlen går opp.

Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk

blir puslingers puslespill,

når det nyfødte barn med et eneste blikk

beviser at Gud er til.

André Bjerke

****************************

Mamma tar den lille i øyensyn...

******************************************************

Kajsa, et halvt døgn ute i livet.....

********************************************************

To nybakte storesøsken inspiserer lillesøster for første gang.. Theodor unektelig stolt, og Sebastian noe undrende....

************************************************************

Theodor klarer ikke bli helt mett på den nydelige baby-lillesøsteren sin...

****************************************************************

Ventetid#5: Flere syprosjekter!

Helgas venteproduksjon :

Kjole:Mønster er tegnet etter en Lindex-kjole jeg likte designet på. Ribben nederst syns jeg gjør den litt stilig, og den får baggy-look. Størrelsen er 0-3 mnd.

*********************

Sett med kjole og bukse:Dette kan brukes lenge, siden kjole blir til tunika/genser med bukse til mens snuppa vokser. Ermene på kjolen er av ribb og må brettes opp den første tiden... Mønster blei til underveis, utrolig gøy!

*****************

Ventetid#4

To dager over, still here.... og det går helt greit. Foreløpig.

Igår var jeg en tur til legen, og et par små ærender i Hokksund. Parkerte bilen, for jeg ville gå litt. Tyngdekraft kan gjøre underverker, hvis man har flaks..(noe jeg ikke har, selvsagt..)

Jeg har glimtet til med nydelige uggs, gravidjakka som får meg til å se ut som en kokosmakron og gangen som matcher det hele...... Kynnere innimellom gjør at jeg må pause langs fortauet.. Skal man le eller grine med tanke på hvilken opptreden man gjør i det offentlige rom, i den tilstanden? Jeg gikk og undret meg over hvordan det hele så ut, og forsøkte å se meg selv utenfra... Lenge leve galgenhumoren, sier jeg bare, se det for deg! Beina lett fra hverandre, i uformelige sko... Vuggende og stakkato gange, og en oversized overkropp i ei diger jakke.. På toppen, et hode med et lidende uttrykk..men fast bestemt på at dagens mosjon kan gjøre underverker *flir*. Denne indre filmsnutten har enda ikke klart å gjøre meg selvmedlidende, men hvis vi gir den en ukes tid...:aldri si aldri!

******************

Får vise dere et venteprosjekt, som jeg blei veldig fornøyd med. Mønsteret har jeg lagd med utgangspunkt i en selebukse fra Exit...

Fronten, nokså ordinær, men hempene spicer litt opp.

Up-close av fronten.

På baksiden, en elefant-applikasjon....*stolt*

Elefanten har både øye og hale, som dere ser...::

Ventetid#3 og termindag::

Vi har kommet til den store dagen...angivelig. Dessverre ser det ut til at den forbigår i stillhet for det lille rusket som oppholder seg inni meg, og bare omverdenen ser ut til å tro at dagen har magisk verdi. Jeg har vel egentlig funnet roen nå, med at denne dagen er her og kommer til å passere. Hver dag må jeg ta som den kommer, og tenke at all tid som nå blir tilbakelagt bringer meg nærmere den dyrebare prinsessa mi. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til øyeblikket hun legges på brystet mitt, og ser på oss med kloke øyne som bare en nyfødt kan ha. Den første ammestunden, tanken på den, gjør meg rørt allerede nå.... Jeg sitter med et smil om leppenen, som jeg hver dag skal fremkalle for å korte ventetiden og for å huske på hvordan jeg gleder meg.

Dette er etter all sannsynlighet den siste gangen jeg har stor baby-mage, og jeg vil prøve å nyte disse siste dagene med spark og dult der innenfra <3

Et par siste bilder har jeg tatt idag, sånn at jeg kan minnes magetiden for alltid.

*****************

****************************************************

Ventetid #2

Vi skriver tre dager til termin, og kroppen er i full forbredelse. Småting og tang forteller at en baby skal melde sin ankomst snart. Men, snart er et relativt begrep og naturen velger å holde kortene tett til brystet. Vi smører oss så godt vi kan med tålmodighet, men innrømmer at noen dager holder det hardt! Humøret til mor er en svingende pendel, og det ser ut til å ha innvirkning på alle mor har rundt seg..... Bi litt, kjære, det er bedring i sikte når lillemor bare er på rett side.... Det er lys i ende av tunnelen, selv om det akkurat nå ikke virker slik.

*********************

Jeg prøver å holde meg litt opptatt med småting, og har sydd litt i uken som har gått. Se bort fra den litt smågretne modellen under her, som har på seg en frottèbukse, med ribb i bein og liv og lommer i kult elefantfor. Gutta har fått hver sin kosebukse, og de er deilig og myke til gulvleken.

**********************

Lillemor har fått sydd kjole og lue i ullfilt, pyntet med knapper, bånd og bomullstoff. Dukken er litt i minste laget, og mor gleder seg til å ha den på den ordentlige prinsessa <3

*************************

Mamma, mage og gutta i skjønn forening.... Kosestund med Kajsa og storebrødre foran barne-tv.

*********************

Ventetid #1

I desember ventet vi på jula, i januar venter vi på baby Kajsa... Magen er stor og tung, kroppen er sliten og hodet går sin egen snurr i tanker om fødsel og den lille. Jeg lengter sånn etter henne at jeg kan nesten føle håret hennes under hånda mi som stryker. Jeg kan nesten lukte henne liggende inntil meg i nattemørket....jeg kan nesten høre henne knirke fra vugga fordi det er tid for melk og kos. Så nært, men så fjernt fordi tiden ikke lar seg bestemme og styre.

Svangerskap og fødsel, en snodig innretning for oss mennesker som ellers er så opptatt av forutsigbarhet og rutiner. Selv om vi klarer å være spontane, og å ta ting på sparket, så bygges livene våre opp av det vi kan planlegge. Jeg trenger ikke føle meg rar her jeg er, rammet av den vanvittige uforutsigbarheten det er når man venter på en baby som skal melde sin ankomst. Prisgitt naturens luner... det er det jeg er. Det kan føles veldig frustrerende, men samtidig må man la seg fenge av mystikken i det. Spenningen som ligger som en sprengladning i kroppen dag og natt, tanken som konstant kverner rundt det som skal skje og hvordan livet skal bli etterpå.
Nok en fødsel; er jeg klar for det? Smerten som bygger seg opp, mot klimakset der bare urkrefter herjer og drar i kroppen. "heng deg på, heng deg på, for nå skal karusellen gå....." Jeg er spent, intet mindre.... og jeg gleder meg, til det lille nyfødte miraklet skal ta sine første åndedrag på mitt bryst.....

Grise-store julaften!

Theodor har gledet seg sånn til denne dagen, og har hatt nedtelling lenge. I går var lillejulaften, og naturligvis kommer storejuleaften etter det...Grise-store julaften til og med! Før han krøyp til køys i går, la han frem en pepperkake og litt julebrus til nissen, i håp om at smågaver skulle finne veien under treet over natta! Jaggu hadde ikke nissen vært her, spist pepperkake, drukket brus og satt igjen tre små gaver under treet. Theodor skamfrydet seg da han endelig stod foran treet i sjutiden, og konstanterte det gledelige faktum. Så lego blei åpnet og bygd med en gang, Sebastian fikk en liten bil...og til og med JEG fikk en gave: Ny telefon, Nokia 5000. Vi har tydeligvis vært veldig snille :)

Så nå har vi litt rolig tid etter grøt, før det igjen braker løs med julegudstjeneste, julemiddag og JULEGAVER! Mon tro, om vi har vært så snille at nissen tar seg nok en tur???????

God jul, kjære venner!

Juleforbredelser og kos!

Julen nærmer seg med stormskritt, og jeg gleder meg masse-masse! Jeg begynte tidlig med julegavehandling, og kan vel stort sett si at det hele er i boks. Jeg har nok vært noe ivrig både til den ene og til den andre, og har gått over budsjett så det holder. Men, du verden som jeg gleder meg til å se mottakelsen av det som ligger under treet til hver enkelt!

Snøen har lagt seg som et fint teppe ute, og gir julesteming og forventning. Sebastian har blitt litt mer overbevist om at snøen er nyttig til lek og moro, etter å ha fått runder på akebrett med pappaen sin. Theodor har fått prøvd skiene fra i fjor igjen, og selv om det er veldig vanskelig for en som har tre-fire sørlandsvintre i kroppen å få til, må jeg si at han klarer seg imponerende bra. Jeg er ikke så mobil i akebakken akkurat, men har sittet litt på sidelinja med kamera på lur, selvsagt!

Kajsa vokser seg stor og sterk i magen, og skal være rundt 40 cm lang når vi går inn i den 35 uka nå på mandag. Det meste er i hus, og vogn, vugge og sete står klart i loftstua. Theodor hjalp meg med å sette babybag på vogna, og å ordne senga med skinn og dyne. Han var litt snål da han spurte meg om følgende:

"Mamma, kan jeg si noe?"

-Klart du kan, vennen min!

"Kan jeg si noe til Kajsa? I magen din?"

-Ja, det kan du.

Han bøyer seg litt inntil magen og sier, litt flau og litt sånn lur:

"Nå har vi gjort klar vogna til deg, Kajsa. Vi har bygget den helt selv!"

Han er veldig bevisst denne gangen, på at det kommer en baby, og forstår at vi må passe på babyen. Han skjønner veldig godt at Sebastian ikke kommer til å forstå hva som skjer, og heller ikke pusa vår. Det blir vår oppgave å passe på at den lille prinsessa har det bra, og at Bastian eller pus ikke tuller for mye. Det skal bli veldig spennende å oppleve overgangen på nytt, denne gangen med to småbrødre i hus. For minsten blir det nok en overraskelse, og det kan bli litt vanskelig å akseptere, med storebror tror jeg kommer til å vokse veldig.. Han som den siste tiden har blitt så stor, kommer til å bli enda større!!

Helt til sist litt bilder av snølek, adventstid og mage:

Julestemning og vintervær over eikerbygda..Nydelig!

******************

Sebastian venter på at pappa skal dra igang en ny runde.. Dette var gøy!

*********************

Theodor med skistaver i hånda og ski på beina..

*****************

Like spennende hver dag.. Hva skjuler seg inni pakken?

*******************

Høygravid og ventende på siste tilskuddet i familien; Kajsa.

Sørlige takter...

En lykksalig fireåring konstanterte i morges at det snødde.. Hvilket også betød at det "snart er julelaften!" Med tempratur rett over null blei det fin og kram snø, men mor tenkte sitt og har god erfaring med værtypen.. Vi benyttet anledningen, og kom oss ut når det etterhvert hadde lagt seg litt. Sebastian var omtrent like begeistret som kattedyret vårt, og gav mer enn tydelig uttrykk for sin misnøye med dette kalde og våte hvite som pisket han i ansiktet.... Theodor intet mindre enn "ELSKER SNØ!!" (store ord i en liten kropp..), og ville lage snølykt. Så vi gjorde, med store og fine snøballer som lett lok seg pakke. Vinden gjorde det dessverre umulig å holde lyset tent, selv i ly på verandaen, og nå ser jeg at regnet...ja, regnet har gjort den til en sørgelig snøklump der ute. Trasig, rett og slett, og en av de få kjente tingene som IKKE gir meg hjemlengsel! Litt snø nå hadde faktisk vært koselig, og Theodor gleda seg så til å base i snøen sammen med pappaen, siden mamma ikke er helt basete med sin høygravide og bekkenløse kropp.. Så vi ønsker oss litt ordentlig snø nå i adventstiden som står foran oss!

Bilder fra den kortvarige opplevelsen:

Det er den tiden, igjen...

Plutselig er den her igjen. Den forventningsfylte ventetiden! Et lite melisdryss ligger over morgenlandskapet, det spraker i peisen og mor har begynt å pynte litt til jul mens Peter Jõbacks fløyelsmyke stemme strømmer ut i rommene. Mor gleder seg til jul, ingen tvil! Så deilig å ha flere ting å glede seg til, flere steder å kanalisere den rastløse ventingen.. En prinsesse sparker der inne i magen, og gir mor lengsel etter babylukt og ammekos. Men før det, skal julen ordentlig i hus og sette seg i oss alle. Vi skal lage julegaver til heldige besteforeldre, vi skal drikke gløgg og vi skal tenne lys... Så fint det skal bli, vi skal fylle ventetiden med så mye lys og varme!

De virkelig store spørsmålene...

De virkelig store spørsmålene kommer fra de små. De er strippet for jålerier, fjant og fjas. Dermed er de _veldig_ vanskelige å besvare, syns jeg, uten at man gang på gang møter seg selv i døra på hva man tror selv, og på hva holdninger man selv har.

Hvorfor kan man ikke si "fy fa'n"?
Tja, vet du hva det betyr, da?
-Neeei....
Det er kanskje ikke så lurt å si ting man ikke vet hva betyr, syns jeg.
Og det er ikke noe pent, heller, ikke sånn som Gud og Jesus vil at vi skal si..
-Hvorfor heter han Gud?
Hva tror du, da?
-Jeg veit jeg ikke.
Ikke jeg heller, men han heter det, hvertfall.
-Er han sjef for de døde i himmelen?
Han er sjef i himmelen, og passer på de som er i himmelen, og også oss som er her på jorda...
-Hvor er himmelen, egentlig...
Hm, over skyene? Eller kanskje på skyene?
-De sitter på skyene, da!

Sånn kan det for eksempel arte seg, sånn rent tematisk sett.
Pappaen har måtte inngå en avtale med sin 4-åring, om at de ikke skal si "fy fa'n", siden mor kan tenke seg mer sjarmerende gloser ut av en 4-årings munn ;I Så ikveld har han tystet på leikevenninnen sin fra barnehagen, som visstnok hadde sagt fy-glosen mens de lekte med lego. Han hadde sagt til henne at det var "feil sagt!" og sagt fra til voksen ...*ler*

Død, himmel og Gud og Jesus byr på litt flere utfordringer, men det hele har startet med døden. Om hvorvidt jeg og pappaen dør når vi blir gamle.. Gamle er jo et relativt begrep, men han har fått det for seg at når han er voksen og får babyer, så er vi gamle og dør. Enkelt og greit. Det river i hjertet, må jeg si, når han lurer på hvem som skal være mamma og pappa for han da..? Så han har avgjort at han skal ikke få babyer, for da dør vi, og det vil han selvsagt ikke. Men, han ser jo at bestemor og bestefar er gamle, og slett ikke døde, så han føler seg litt tryggere på vår forhåpentligvis langvarige eksistens. Vi har slått fast at vi VIL leve lenge, og at vi må være forsiktige her på jorda så ikke vi dør av andre ting enn av å bli gammel.

Jeg sitter med en barnetro i min bagasje, og har lyst til at mine skal ha det også, så vi har snakket om at vi også kommer til himmelen når vi dør, og at vi kan se og passe på de vi er glade i selv om kroppen vår er borte. Kroppen blir til blomster, sier Theodor, og er nøgd med det. Sjela vår, i den grad han kan forstå hva det er... går opp til himmelen, til Gud og Jesus.

Puh.. Rart man blir svett?
Hva tror og tenker jeg selv?
Hva har han forutsetning for å forstå, uten å bli redd og engstelig?
Hvor går grensen for mine lagde sannheter og hans egen undring og tanker?

Fasit, noen???

Hurra for scrapping.no!

Mitt favorittforum over alle forum fyller fem år! Jeg har vært medlem siden februar 2005, og har siden vært hekta på både forum og hobbyen; Scrapping. Scrapping i mitt hjerte!!

Gratulerer med dagen, scrapping.no!

Skryte av vogna da...

Jeg får vise frem vogna, med stæsjet oppi, sånn som jeg skryter.. For dere som ikke kjenner typen, så kan altså det som du ser er rosa her, byttes med trekk i andre farger. Jeg har også et oransj trekk som passer stelleveska ypperlig!! Her har jeg brun Voksi Urban oppi, som blir deilig for lillesøster i kulda! En barselvenninne er også igang med å sy trekk i råååååsa til en klassisk voksipose.. Den blir så fin, og jeg gleder meg til å ta alt dette i bruk!!

Et møte med lillesøster...

Denne gangen har vi på mange måter bestemt oss for å "fleske" til... eller kanskje det er bare jeg som har bestemt det *hihi*. Hvertfall.... Siden vi nå venter en overraskelse i form av en lillesøster fråtser mor i rosa babyutstyr.. ny drømmevogn, akkurat DEN vinterposen, akkurat DEN stelleveske osv.. You get the picture. Vi sparer ikke på dilldalleriet, denne ganga..

Så en del av det å fleske til har vært å komme seg til 3d-ultralyd. Vi har tenkt på det begge gangene tidligere, men aldri tusta oss til det. Denne ganga var det liten tvil om vi ønsket inderlig en sånn opplevelse. Theodor var med oss da vi kjørte innover til Ultralydklinikken i Sandvika, og vi var spente alle sammen.. Theo skjønte ikke helt hvordan det hele skulle gå til, men en forenklet forklaring med filmkamera som ser gjennom magen og litt sånn, så var han med på idèen.

Vi har jo to ganger sett, via vanlig ul, at det etter all sannsynlighet er ei jente, men denne ganga var tvilen overhodet ikke tilstede! Til og med Theo fikk konstantere at denne babyen hadde jentetiss, akkurat som mamma *lol*.... Snuppa ligger dobbelt, og tærne brukes til å klø seg i panna med, og ti fingre svirrer rundt der igjen.. En hånd på øret, og en hånd over hodet og litt rundt forbi.. Jeg pøser på med bilder, jeg, så får dere se på lille skjønne jenta vår selv..

Lo'er..

Jeg scrapper litt i ny og ne, selv om jeg stort sett ikke har den helt store ånden over meg. Det går stort sett i babytanker for tiden, så jeg finner liksom ikke helt giret. Men, jeg var nylig på treff i Kongsberg, og det blei et par sider. Denne med Sebastian blei lagd der, litt sånn på tampen. Bildet er utrolig vakkert, syns jeg... Som ungen, selvsagt :)

****************************************************

Disse to er er også relativt ferske. Bilder på begge stammer fra samme "event", men skal inn i hver sitt album. Inspirasjonen er hentet fra ulike steder, og dermed ulikt resultat. Den øverste er inspirert av Kine, og den nederste fra Mo9ca. Stor takk til to dyktige scrappere!!

Gabriellas sang.

Lytt!


For en tid tilbake så jeg denne filmen, om Gabriella og koret.. dirigenten og kjærligheten.. og døden. "Så som i himmelen." En sterk film, som jeg absolutt anbefaler.

Roligere tider i sikte?

Jeg er og blir en forferdelig blogger! Man får bare beklage mangelen på kontinuitet på bilder og oppdateringer her i gården, så mye!

Jobben har tatt mye tid, og ungene holder meg ellers i ånde. Svangerskapet er nå halvgått, og jeg må innrømme at det slettes ikke er en dans på roser. Akkurat når alt faller på plass på jobben, jeg mestrer og har oversikt: BANG! Bekkenløsning komplett. Utrolig smertefullt til tider, og veldig slitsomt. Resultatet er at jeg nå er 60% sykemeldt, bare halvveis til mål. Utrolig frustrerende, men jeg vet jo at det er riktig å gjøre. Nå må jeg bare få tiden til å gå.....

Vi har vært på ultralyd siden sist, og fikk sett på magerusket vårt. Morkaka lå på fremre vegg, så helt enkelt var det ikke verken med bilder eller å få avslørt kjønnet til lille oj... Men, i manko på tut-funn, så holder vi sammen med jordmor en knapp på at det er ei lita jente i magen....<3
Så jeg har handla jentetøy, og lilla vognbag.. Skulle det vise seg å være gutt...så har jeg hvertfall fått den simple gleden av å handle rosa *flir*. Det blir hyggelig med en lillesøster, hvis det viser seg å være riktig, men en bittelillebror er også velkommen.

Litt bilder av småtrolla mine.. Herlige unger! Sebastian går nå, etter masse øving! Theodor sykler uten støttehjul og er bare så utrolig stolt av seg selv, og med rette!!

Bursdagsbilderas::

En forventningsfull gutt våknet opp mellom mamma og pappa halv åtte i dag tidlig ( er jo ikke så stor at ikke det er kos..) Mamma henter presanger og bursdagskrone. Det er bare å hive seg over, og en bok om Kaptein Sabeltann dukker opp, samt en stor eske med kapla til byggeleik. Vi får klemmer og takk fra en glad gutt. Kapla er kult, og det er jammen meg kaptein Sabeltann også....

Vi pynter kake med marsipan, og bringebær. Theodor vil at det skal stå "Theodor, skatten vår!" på kaka, og mamma bokstaverer med den seige kakepynten. Bursdagsbarnet er såre fornøyd. Hele formiddagen rydder vi, og styrer. Pynter bord og smører smørbrød. Pynter stor og liten.

Vi er klare, og gjestene kommer. En hel masse gaver har de med, og det er så vanskelig når man må vente litt..."kan jeg åpne nå? Nå da? Nå da? Nå da?" Endelig kan papiret på den første gaven rives av! En motorsykkel, jippi!! Hele fire nye motorsykler kan føyes til i samlinga, og de voktes som gull. En drill, snekkerbelte, klær, nye sko og malerbok dukker opp i pakkehaugen. Delirisk lykke passer tilstanden til fireåringen nå, og når maten står på bordet er han rett og slett ikke sulten. Han vil leke med de nye og fine tingene sine, og går glad fra bordet. Heller ikke den fine kaka klarer han mye av, han er jo så travelt opptatt med kapla og motorsykler! Men han blåser lys, og stråler over bursdagssangen som synges for han. Så er han borte igjen...Leke enda mer!!

Men gjestene spiser og koser seg, mens tre glade barn setter farge på hele rommet med latter og lek. Så herlig å være sammen! Lillebror henger etter storebror når han kan, og håper intenst på at bare -en- av motorsyklene står ubevoktet et lite øyeblikk. For en lykke når han får holde en av dem, og slik en bunnløs sorg når storebror vokter dem som en hauk. Fetter, Oliver, følger med på gutta, og leker med det han får tak i. Så glad man blir når magen er full av deilig marsipankake!

Så er dagen over, og gjestene takker for seg. En nydelig dag å fylle fire på, og så deilig at man har noen å feire med. Guttene legger seg uten en knyst, den ene med smokk og kos og den andre med to nøye utvalgte motorsykler på hodeputa.
'
Takk for idag, mine to små skatter <3

Fire år i morra!!

Tenk at den største gullungen min blir fire år. En ting var å bli to og til og med tre.. Det er toddler og småguttår. Men nå... Nå er han for alvor _stor_ gutt! Han forstår så mye, lurer på så mye, vil så mye, tenker så mye og føler så mye. Noen dager er det helt ok å være snart fire, og noen dager det veldig vanskelig å være snart fire. Når man lurer på så veldig masse, og vil noe helt annet enn mamma og pappa... DA er det vanskelig, da!! Hele verden går i mot, og følelsene bare stormer inni en liten kropp. Kaos i hodet, og uvilje i skrotten!! Men, så er man litt myk, og vil gjerne at mamma skal ligge i senga bare to minutter til, bare synge en sang til og bare gi eeeeen klem til, selv om øya glipper og munnen gaper av trøtthet. Og leke... Leke en hel masse. Kjøre motorsykkel så melkeglasset velter, lillebror og mor blir ør og hele verden forsvinner i motordur. Det er så fint av og til, å være snart fire. Imorra er det alvor, hele fire år har gått. Tenk, så stor gutt mamma har!


Jeg deler teksten til en sang jeg liker veldig godt, i lys av det å ha aktive småtroll i heimen:

HVERDAG av Louis Jacobsby

Når en morragretten unge
Slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingran dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite.
Det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet,
blir litt mer enn du kan tåle.
Og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve.
Midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingran dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite.
Det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg hvem er stor og hvem er liten da.
Når fremtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørdan blir til sønda.
Du ber en stille bønn da,
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men vårherre kan`ke love,
at du skal kunne sove,
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingran dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite.
Det er du som gjør din dag og tinning grå.